Den perfekte stormens velsignelse. En fortelling om da julen ble varm

Den perfekte stormens velsignelse. En fortelling om da julen ble varm

Julen 2021 skulle bli starten på noe annet. «Den perfekte stormen» kalte de tiden frem til denne julen. Den var tung og vond for mange, men snart skulle noe finere vokse frem. Det hadde ikke noe med at klimaet ble varmere å gjøre, men skulle noen i fremtiden skrive fortellingen slik, ville mange bare akseptere det, fordi fortellingen handlet om da julen ble varmere.

Siden midten av 80-tallet og frem til 2021 hadde de fleste i Norge fått mer. Mer gaver, mer lys ute som inne, mer pynt og mer julemat. Stadig flere følte på en uro med julen. Vi hadde alt, men det var også alt vi hadde. Vi følte vi likevel manglet noe, men hva?

Så tenner vi et lys i kveld og det brant i begge ender 

«Deilig er jorden» virket til å tikke nærmere et bristepunkt. Året før julen 2021 hadde en pandemi revet fra hverandre de globale handelslinjene. Karantener gjorde at vareproduksjon og transport stoppet opp. Vi mistet jobbene våre. Flere hundretusen mennesker og flere tusentalls familier mistet inntekt samtidig som mye ble dyrere. Varemangelen fra Asia fikk prisene til å stige. Samtidig steg rentene, maten ble dyrere og strømprisen ga sjokktilstander i norske hjem.

Pandemien drev også familier fra hverandre. I julen 2020 og de kommende måneder ble vi vitne til at kjærester, ektefeller og familie, som var utenlands, fikk innreiseforbud. Besteforeldre fikk utreiseforbud. De måtte bli sittende i vinduet og se barn og barnebarn vinke fra gaten nedenfor. Store familier ble splittet på julekvelden. Mennesker over hele verden oppdaget plutselig at de savnet noen. Vi savnet familien vår, vennene våre. Barn ønsket seg ikke pakker, men bestemor og bestefar. Stille julenatt – skulle ikke være stille.

Fordi alt dette. Fordi det var så annerledes, oppdaget vi at julen var blitt annerledes. Den hadde umerkelig endret seg lenge før pandemien tok oss. Men nå sto den der som en mørk truende skikkelse. «Tusen julelys» kunne ikke endre det. Noe var gått tapt.

Så tenner vi to lys i kveld og satte fyr på tradisjonen

Var ikke gleden over julen blitt litt mindre? For mens vi satt der og savnet familiemedlemmer i julen 2020, så ble vi også mer bevisste på at det som holdt oss sammen ble slengt i «søpla». Julen hadde en mangelsykdom i all overflod. Var det mangelen på omtanke?

Vi hadde glemt «de andre». Omtanken vi tidligere sendte som julekort skjenkte vi ikke engang en tanke. En periode sendte vi SMSer. Nå delte vi kanskje noe generisk på sosiale medier. Det berørte ingen, for det var ikke adressert til noen. Vi hadde nok med oss selv.

Forbauselsen tok oss når barn helt ned til 7 års alderen ikke visste hva de ønsket seg. En ting var de voksne som bare ønsket seg snille barn. Nå var barnas ønskeliste tomme eller mer anstrengte. Likevel fant vi noe dyrt og kjøpte det. Var det av plikt? Trass? Vi spurte oss hvor det skulle ende uten å innse at dette var enden.

Følelsen av uro snek seg inn i det vi ble stadig mer uvel på julekvelden. Der de minste barna bulldoset seg gjennom berget av gaver – uten tanke på å takke eller med interesse for hvor gavene kom fra. Det var gaver fra fire sett besteforeldre, to sett foreldre, dine onkler og mine tanter. Det begynte å bli en ufortalt konkurranse om hvem som ga mest, mens barna druknet i forventning og likegyldighet. Vi hadde kjøpt oss til den enkleste og mest kortvarige glede; gaven. Omtankeløse gaver. På Finn.no kunne man lese: Dukke til salgs! Åpnet – aldri lekt med.

De gode følelsene som hørte julen til, nådde ikke helt inn. De nye designkulene var vakre. Det perfekte grønne plast-treet blinket nydelig. Sishitreet på benken likeså. Den høye tinnsoldaten, kjøpt på Glassmagasinet, sto i stram giv akt, men noe aktverdig var borte.

I jakten på julestemning innså mange at de hadde kastet den. Minnet av den lille hånden som stolt strakte frem leirklumpen som egentlig var en nisse. Den flisete garnklumpen, stusset litt hardt på den ene siden, og som skulle henges på treet. Minnet var forsvunnet. De små ting som bar på barnets forventning om jul så vakkert. Hvor var løperen fra Mormor? Den hun hadde brukt et halvt år på å lage engang på 40-tallet. Hvor var de sirlig flettede julekurvene fra Bestefar? Hvor var juletrepynten du selv lagde på skolen? Minner som lå lagret i den feiltastiske julepynten, var selve stemningen som gjorde jul. Alt var borte. Vi manglet minnene fordi vi kastet dem vekk. Dansen rundt juletreet var utgått og nå rakk ikke menneskelenken lenger rundt treet. Symbolet på samhold og glede var borte. Julesangene kunne bare Bestemor og hun var på hjemmet.

At Julens store fortellinger var i ferd med å forsvinne, var nå så. Nå forvitret også de lange familiefortellingene som lå i juleduker, juledukker, trefjeler og kar. «I år er julens farge sølv.» Tradisjonen som sto igjen, var nyinnkjøpt pynt og overflodsbord.

Så tenner vi tre lys i kveld og menneskene lyste opp

Om det var fordi folk ikke hadde råd, eller om det var fordi de ville ha mer varme i julen, vites ikke. Stadig flere gjorde «opprør» mot gavekjør, pyntepress og en jul mer preget av markedsjippo enn av menneskelig omtanke. Julen 2021 ble starten på en endring.

Stadig flere samler seg nå i gavesirkler. Spenningen i trekningen av hvem som skal gi gave til hvem kan være like stor som å åpne en gave. Deretter må man finne en gave som betyr noe for den heldige. Prisen er liten, men tanken må være stor. «Det er tanken som teller» har ikke noe med at du tenker på personen, men at du gjennom gaven beviser at du kjenner dem. En hobbyjeger får avtrekkervotter. En som liker fotball, får ballpumpe. En yoga-matte blir gitt til en som sliter med ryggen. Barna, som ikke ønsket seg noe, fikk nå oppleve hva det vil si å bli sett på ordentlig. Vi så at lysene vi tenner i andre lyser sterkere enn dem på gårdsplassen og husveggen. Vi tente indre lys. Det ga varme.

De skakke dorullnissene fikk tilbake sin reelle verdi. Det samme fikk feiltastiske pepperkakehus og julelenker så lange som husveggen. Det vi gjorde sammen kunne ingen penger overgå. Vi innså at «julens trender» aldri kunne slå mormors løper og en dorullnisse på halv tolv. Det perfekte juletreet kunne aldri erstatte familie og venner. Gaver kunne ikke erstatte lykken i å føle at noen virkelig så deg, kjente deg. Julen ble igjen omtankens og fellesskapets fest.

Så tenner vi fire lys i kveld og julen var tilbake

GOD JUL!

Legg igjen en kommentar