Jeg bekymrer meg minst for kvinner

En stor takk til alle damene som siden 1800-tallet har kjempet frem våre rettigheter. Familierett, stemmerett, arbeidsrett, lønnsrett, helserett, det finnes knapt det området som ikke har blitt endret etter at våre formødre tok kampen.

Er historisk tilbakeblikk fra 1814 frem til i dag gir god grunn til hakeslepp. Da Norge ble født, så var kvinner umyndige gjennom hele livet. De var først underlagt faren og deretter mannen. Som enke overtok de ikke, men mistet rettigheter. Så fra midten av 1800-tallet skjedde det noe. Ser vi på kampene våre formødre har vært nødt til å kjempe, så er det nesten ikke til å tro hvordan det var å være kvinne før kampene ble tatt:

  • I 1839 fikk ugifte kvinner og enker over 40 år mulighet til å drive noen av håndverkene. Ikke alle da.
  • I 1842 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive handel med innenriksvarer. Utenriks derimot…
  • I 1854 fikk sønner og døtre lik arverett. Før det fikk sønner det dobbelte. Ja, det var jo litt urettferdig, eller?
  • I 1860 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive håndverk. Jo, takk for det.
  • 1866 kunne alle enker, skilte og ugifte kvinner over 21 år rett til å drive håndverk på lik linje med menn. Wow!
  • Først i 1894 fikk også gifte kvinner rett til å drive handel og håndverk. Ikke dårlig!
  • I 1909 kom en ny lov om oppløsning av ekteskap som ga kvinner rett til skilsmisse. Ikke før altså.
  • I 1912 fikk kvinner adgang til de fleste embeter – takk for det!
  • 1913 fikk kvinner alminnelig stemmerett – og jeg skal love deg vi stemmer!
  • I 1978 kom loven om selvbestemt abort – ikke ett sekund for tidlig.
  • Med flere.

Kvinnekamp er en menneskerettskamp

Studerer du lovene en gang til, så ser du at det ikke har vært en kvinnerettskamp, men en menneskerettskamp. Da er det også viktig å nevne at disse lovene har kommet på plass fordi menn har blitt overbevist om at det var riktig, og stemt dem frem. Menn har, om ikke stått på barrikadene, så i det minste samtykket til fordel for sine mødre og søstre. Det bør vi ikke glemme i det jeg nå skal legge vekt på.

Den elendige mannen

Jeg er ikke lenger så bekymret for mine medsøstre i Norge. De er skjerpet og gyver løs på alt som kan synes å ha slagside til ulempe for kvinner generelt. 200 år med kvinnekamp sitter i veggene og er normen. Girlpower! Våre sønner og menn derimot. De er ikke vant med å kjempe for sin gruppe og nå taper dem. Se på denne listen:

  • Det er flere kvinnelige ledere i offentlig sektor enn menn.
  • Barnehager og skoler er totalt kvinnedominert. Gutter scorer dårligere på skolen enn jenter.
  • Kvinner har tatt over høyere utdanning og gutter faller fra. Likevel gir 113 studier tilleggspoeng til jenter. 10 studier gir tilleggspoeng til gutter.
  • Det forskes fire ganger mer på brystkreft enn prostatakreft, selv om det dør flere menn hvert år av prostatakreft
  • Det er flest menn som tar selvmord
  • Menn har lavere forventet levealder
  • Menn har de farligste yrkene og det dør flest menn i arbeidsulykker
  • Det er flest menn som faller hen til rus
  • Menn får mer netthets enn kvinner. Ja, motsetning til alt vi hører så er det visst slik

Mye av dette gjør at jeg er mer bekymret for våre sønner enn våre døtre i fremtiden. Fra Herbalife Nutrition egen undersøkelse ser vi at menn er dårligere på å ta vare på seg selv. De spiser dårligere, de trener mindre og de er mindre sammen med barna sine. Selv om kvinnen har tatt arbeidslivet, så har ikke mennene i så stor grad inntatt hjemmet. Fortsatt er det kvinner som gjør mest husarbeid, lager mat, kler på barna, serverer frokost, smører matpakker og holder orden på foreldremøter og aktiviteter. Har menn gitt opp å ta en plass i eget liv og i samlivet med kone og barn?

Nå må menn våkne opp fra middagshvilen og ta del i likestillingskampen for egen del. Jeg observerer nå at noe er i gang på barnefordelingssaker og foreldrepermisjon. Men nye er ugjort. Likestilling og likhet er avhengig av at vi ser mennesket som så mangefasettert at vi ikke kan settes i bås. Minst av alt i to grupper. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Selv om mange kanskje tenker annerledes, så er menn også mennesker 🙂 Hvis menn er problemet, så er vi kvinner 50% ansvarlige som mødre til våre sønner.

Skal vi kvinner måtte ta våre sønners kamp også? Hva tenker du?

Legg igjen en kommentar